Hovedkommentar i ”Bevegelser” – VGs kultursider (”om kultur og trender”) onsdag, 29. september 1999

”Jeg vil høre dennn!”

Kulturkritikere skriver i sine beste stunder for kulturpublikum. I sine verste stunder bare for seg selv. Det vet alle vi som har syslet en stund med anmeldelser, som utøver eller lesere/lyttere. Det er to hovedhensyn å ta: Å vurdere kulturutrykket (forsøksvis) faglig, og å vurdere det i forhold til det publikum som er artistens målgruppe. 

Alle skjønner at man ikke kan vurdere Margit Sandemo og Finn Carling med samme krav. Man kan ikke bedømme Ole Paus’ salmer og nidviser med samme målestokk. Man sal være ytters varsom med å lytte til en barneplate med et voksent sinns fordommer.

En anmelder hvis navn vi ikke skal nevne i en avis vi også skal skåne, skrev følgende om platen ”Egners barnesanger”: ”Har ikke Hanne Krogh bedre ting fore enn å forflate Thorbjørn Egners mange barneklassikere?”

Min sønn på knapt tre år har ikke fattet dette. Han er vilt og hemningsløst begeistret for Hanne Kroghs plate. Nå er han blitt ganske flink til å snakke, så han er meget klar i superlativene. Alt siden før han kunne snakke i setninger, leste vi Thorbjørn Egner for ham. Og han har alle CD’er som er utgitt med Egner selv som forteller, og med ”originalmusikken”. Men nå, hver gang vi sitter i bilen, skal han ha Hanne Krogh. ”Forflatning”?

Det er plass til syv-åtte plater i Passatens CD-stativ. Sønnen blar forbi Ole Paus og Tom Lehrer, som ligger øverst i bunken (det er jo tross alt pappa som kjører). Han blar forbi Mozart og ”Feriebiskop Fjertnes” (mammas valg). Og han blar forbi Postmann Pat, som han selv har valgt. ”Jeg vil høre dennn!” jubler han, og rekker oss Hanne Krogh.

I nevnte anmeldelse leser vi videre at platens produsent ”har med syntetisk programproduksjon vist slett forståelse for Egner”. Stakkars sønn, det har han ikke skjønt. Han sitter helt konsentrert i bilen, eller enda verre: Han synger med.

Her en kveld var det blitt litt for sent, da vi kjørte hjem igjen etter et besøk. For å spare tid tok vi aftenbønnen i bilen. En felles avsynging av FN-bønnen ”Jeg folder mine hender små”; tekst Thorbjørn Egner, musikk Henrik Tofte og sanghjelp fra Hanne Krogh. Min sønn ante heldigvis ikke at ”dette er platt og grunt, og virker som et billig hastverksprodukt”.

PS: Forklaringen på misforholdet mellom anmelderen og min sønn kan være at sistnevnte mangler smak. I går uttalte han: ”Der er en snegle, se så søt den er!”

Erling Bø (VG)