I 2009 vokste en tanke frem: Hva med å bringe de aller største stemmene ut av operahusene og inn i våre nære kirker i bygd og by, langs fjord og fjell. Operamiljøet likte ideen, og tre av Norges fremste sangere, de klassiske tenorene, Thomas Ruud, Marius Roth Christensen og Nils Harald Sødal sa verken tja eller hva. De ga et ubetinget ja! 
Alle tre ville være med oss  – fra kirke til kirke gjennom landet!

Å se reaksjonen hos publikum har i seg selv vært en fantastisk opplevelse. Når disse stemmene kommer rett fra de store verdensscenene og helt innpå godtfolk i deres egen kirke, så oppstår det øyeblikk som for alltid vil ligge i hjertet mitt.
Å ha konsert i en kirke er helt spesielt. Folk lytter på en annen måte. Som om de er villige til å åpne andre rom i seg selv. Inn til ettertanke. Til sterkere alvor og dypere glede.

Vi lever i en verden som er i rask endring. Mange av oss blir usikre på grunn av sterke krav om tilpasning og evne til forandring.
Noe av det unike med julehøytiden er at vi får en mulighet til å gjenta. Til å gjenoppleve. Til å kjenne gjenklangen av hvem vi er og hvor vi kom fra. Til å finne et fotfeste i en travel verden. Vi henter frem den samme kjære julepynten, spiser den samme maten, synger de samme sangene – og omgir oss med de samme menneskene. Vi husker hvem vi er.

I 1987 traff jeg en amerikansk filosof, John Peniel, som klargjorde hele mitt syn på artisteri: «Det finnes to slags skuespillere på livets scene: Den ene vil få oss til å tro at han er fantastisk. Den andre har funnet noe fantastisk - og vil få oss til å tro.»

Hans ord var utgangspunktet for mine første famlende steg inn i kirkerommet samme år. Det var vanskelig å finne frimodighet til å fylle dette huset med konserter – på tross av invitasjon fra kor og kirker – og jeg hadde ingen andres fotspor å følge. At jeg valgte å samarbeide med lokale kor, ga meg også et tryggere ståsted.

Derfra utviklet kirkekonsertene seg naturlig fra den ene høytiden til den neste.

Etter noen få år traff jeg Stein Austrud – en unik musiker med usedvanlige musikalske ferdigheter – som hadde de samme ønskemålene som meg: Å formidle noe som var viktigere enn flinkhet. Ett år senere foreslo han en ung fiolinist som – bokstavelig talt – kunne spille på flere strenger, Tarjei Nysted.
Siden da har jeg vært sammen med dem hver advent!
Og jeg gleder meg så inderlig. Jeg gleder meg til å få gåsehud av den praktfulle sangen fra tenorene. Til å nyte tonene fra Stein og Tarjei - som tryller med musikk hver kveld. Til å se at lyd og lys er uunnværlig kunst. Til bruset fra koret som setter inn...

Jeg må være verdens heldigste jente.

Hanne Krogh

MARIUS ROTH CHRISTENSEN er det nye stjerneskuddet blant norske tenorer. Han slipper løs tonene med en avslappet selvfølgelighet som bare kjennes ved de mest ekstreme begavelsene. Reaksjonene etter hoved- rolle i blant andre i «Den Glade Enke» og som Tamino i «Tryllefløyten» ved Den Norske Opera, vitner om at Marius Roth Christensens karriere ikke kjenner noen grenser. Etter dette har han blant mye annet sunget hoved- roller i «La Boheme»og «Cavalleria Rusticana». 

Om Marius sier Hanne:
Marius var gitarist i rockebandet Seigmen inntil han ble overtalt til å skolere sangtalentet sitt. Det ble en formidabel gave – både til ham og oss som får høre på ham. Marius er en varm og kjær person som det er svært lett å bli glad i.


NILS HARALD SØDAL er fast ansatt ved Den Norske Opera, men han innleder året 2012 med en av hovedrollene i samtidsoperaen «Lulu» på den verdensberømte Semperopera i Dresden. Sørlendingen er hyllet internasjonalt i prestisjetunge tidsskrifter som «Opernwelt» og «Opera» og er like allsidig som talentfull. Han medvirker like gjerne på braksuksessen «Les Miserables» som på intrikate uroppføringer av moderne opera. 

Om Nils Harald sier Hanne:
«En multikunstner som skriver kritikerroste romaner, maler bilder og synger opera på ypperste nivå. I tillegg er han en spennende og innsiktsfull person som det både er behagelig og skjerpende å være sammen med.»