Helt uten jåleri

I den norske syngedametradisjonen kan vi efterhvert se tilbake på et anselig antall bedrøvelige utgivelser. Påkostede coverversjoner av døende hits har fått fatt på budsjettene og gjort det lett for plateselskapene å si nei takk til neste forsøk.

Sissel Kyrkjebø er selvfølgelig unntaket, og man husker fine produksjoner av Marit Endresen, Marit Mathiesen og Anne Karine Strøm som ikke solgte noe særlig.

Sistnevntes album renner en i hu når man lytter til Hanne Kroghs ”Hanne”. Det høres ut som om noen har ønsket å skrive som Ole Paus i det lyriske hjørnet og som om Hanne Krogh har et sterkt ønske om å formidle tekster. Men så er det slutt på sammenligninger.

Og det er i første rekke Håkon Iversens skyld. For her slår dette mangfoldige talentet ut i full blomst, og denne gangen ikke som sanger, men som produsent, komponist og arrangør. Det er tydelig at Hanne Krogh, Bjørn Eidsvåg og Håkon Iversen i fellesskap har lett efter en klanglig ramme for disse ypperlige melodiene, og den har de funnet, til gagns. Jeg kan ikke huske sist jeg hørte så tredimensjonale visepop-arrangementer ”på norsk”. Hanne Krogh synger åpent og uten fiksfakserier, og en arbeidsvillig arrangør kunne lett myrdet hele greia.

At Hanne Krogh har lagt bort støvlettene og tråkker barbent sammen med Iversen og Eidsvåg,er både smart og prisverdig. Når det klaffer for Eidsvåg, skriver ingen bedre sanger enn ham. Vanskeligst denne gang er det å forholde seg til de livskloke tekstene, selv om det er lett å bifalle Hanne Kroghs intensjoner. Hun har en historie å fortelle, men her fortelles den først og fremst med musikalske virkemidler. Et positivt teamwork har gitt uttelling. Og kanskje viktigst av alt: Det er så helt uten jåleri.

Ketil Bjørnstad, Aftenposten