Fokus: "Hanne Krogh" fra 1978


Etter å ha platedebutert som 14-åring med ”Lukk opp min dør” ga Hanne ut ytterligere 4 singler i Norge, samt at hun spilte inn ”Lykken er” både på svensk og tysk. Arne Bendiksen var klar til å satse videre på gullstrupen fra Haugesund, men da valgte Hanne å slutte å synge!

- Det heter at det er farlig å miste sin anonymitet før man finner sin identitet, og det var nok det som lå i bakhodet den gangen jeg ga opp sang-karrieren tidlig på 70-tallet, forteller Hanne.
Hun søkte seg derfor inn på dramalinjen på Nissen gymnas, og fikk etter hvert hovedrollene i de to norske filmene ”Crash” og ”Reisen til julestjernen”. Etter litteraturstudier på Blindern og rollen i "Julestjernen" var 20 år gamle Hanne blant de få utvalgte som fikk starte på en produksjonsutdannelse i NRK. Meningen hennes var å bli regissør. Tanken på å gå tilbake til sangen var ikke tilstede i det hele tatt.

En som ikke kunne slå seg til ro med det var musiker, sanger og komponist Philip A. Kruse, som nok skal ha litt av æren for at Hanne fant tilbake til musikken.
- Han sa til meg: ”Kan du ikke bare komme inn i platestudio og prøve hvordan det er. Jeg bare vet at du kommer til å komme tilbake”, forteller Hanne.
 Jeg tenkte at ”han tar ihvertfall feil”, men jeg lot meg overtale til å prøve. Og da jeg stod der iført  høreklokker og Philip spilte opp en Barbara Streisand-låt og la på masse klang på stemmen min, skjønte jeg det, ”dette er jo mitt liv - alle klisjene ble sanne!"

Ole Vidar Lien, som Hanne hadde jobbet sammen med tidligere hos Bendiksen, var nå ansatt hos EMI-Norge, og Hanne valgte derfor å gi ut sin debut LP-plate på dette selskapet for å få jobbe nettopp med han. Musikerne på platen var fra gruppen Popul Ace, og platen ble spilt inn i det nye hippe Scanax Studio i Oslo. Dette var også den første platen Nissa Nyberget komponerte for. Hanne og Nissa hadde tidligere gått sammen på Nissen, og hun ville derfor ”sparke” han litt i gang også.

- Alt som har skjedd i de siste seks årene, har modnet meg. Nå føler jeg meg atskillig mer forberedt til å gå inn i showbransjen enn jeg var den gangen jeg var 15 år, fortalte Hanne til Det Nye. Hun hadde også begynt å ta sangundervisning hos pedagog Rigmor Tarøy som lærte Hanne å bruke stemmen riktig og slik hun selv hadde lyst til.

 
"Du gir lys til mitt liv" og Copacabana"
ble valgt ut som singler fra Hannes første LP.

Under 1978-års finale i norsk Melodi Grand Prix jobbet Hanne som script for NRK, og ble der godt kjent med en av deltagerne, nemlig Anita Skorgan. De ble gode venner og Anita skrev dessuten en melodi til Hannes debutplate ”Se tilbake”. Hanne skrev selv teksten som omhandlet det å flytte hjemmefra første gang.

- Det var ikke lett, men litt gøy også. Jeg er litt opptatt av å få tekster jeg liker, fortalte hun dengang. Da som nå var hun opptatt av at tekstene skulle være på norsk. Andre komponister/tekstforfattere som bidro på platen  var George Keller, Lars Mjøen, Philip A. Kruse, Andreas Diesen m.fl.

 

Platen ble gitt ut ved juletider i 1978, og på coveret poserer Hanne i lys snekkerbukse som hun lånte av Anita Skorgan.
- Jeg synes hun hadde så kul bukse, så jeg spurte om å få låne den til cover-bildet, erindrer Hanne idag. 

Platen ble presentert i TV-programmet "Gjestespill" i begynnelsen av 1979. Programleder her var Knut Th. Gleditsch.

Når hun ser tilbake er det bare en melodi der teksten fortsatt sitter spikret, nemlig ”Kjærleik er” av Janis Ian.

- Det er nok den eneste melodien som hadde passet inn på mitt repertoar i dag. Mine store favoritter var Joni Mitchell og Janis Ian og jeg husker at jeg alltid prøvde å få med en litt ”sær” melodi på mine første plater. Denne er helt klart et slik valg, forteller Hanne.



Ukebladet Hjemmets ungdomsside "Vi unge"
ønsket Hanne velkommen tilbake på platerillene.


Det var en "voksen" Hanne publikum
fikk møte på hennes nye LP.


I teksten til "Se tilbake" kikket Hanne seg i
bakspeilet og mintes da hun flyttet fra Haugesund
og på hybel i Oslo. Dette var Hannes debut som
tekstforfatter på plate.



Annonse fra VG i 1978. Platen ble gitt ut på
blå vinyl som en ekstra gimmick.



Tekst: Knut Webmaster
Utklipp utlånt fra Audun Antonsens klipparkiv