|
En
gang tidlig på 60-tallet sto fire år gamle Hanne på
disken i godtebutikken på Lambertseter og sang. Men det var
ikke Margrethe Munthe som regjerte i jentungens repertoir.
Neida, småjenta sang revy-viser, hun. Lette, morsomme Chat
Noir-nummere, men også frodige revyviser med temmelig
overraskende humor. Ikke rart det vanket både trampeklapp
og saltpastiller.
Melodiene lærte hun av sin bestemor. En gnistrende sprø
original som syklet landet rundt og solgte dikt og eventyr
til folk og lokalaviser. Hun hadde tråkket strekningen
Trondheim-Oslo lenge før det var regnet som en styrkeprøve.
Innerst inne var hun både snill og varm – bare litt mer
enn litt spesiell.
Lille Hanne lærte seg å lese, blant annet ved å studere
en bok med nettopp revytekster. Skjønt pappaen hennes hjalp
også til. Barnesanger og vuggeviser var han dårlig på.
Dermed ble det Einar Rose og Arvid Nilsen på sengekanten og
Lalla Carlsen i leseleksene.
Ikke rart fireåringen var populær der hun sang med
godtebutikkens disk som scene, og Lambertseters frodige
klientell som publikum. Også da traff hun godtfolk hjemme!
SANG-TALENT
Det
skulle gå fem år før Hanne dukket opp på ny. Stedet var
Haugesund, og anledningen var åpningen av byens fornøyelsespark.
Et snaut år var gått siden søstrene Krogh hadde flyttet
med familien til morens hjemby. Yngstejenta var allerede
oppfattet som et uvanlig sang-talent, og det var ikke den
sanitetsforening i byen som ikke hadde hatt besøk av den blåøyde
solstrålen.
Hanne elsket å opptre, skjønt revyvisene var
tatt av repertoiret og erstattet med mer passende materiale
for en ni år gammel jente. Plassen var svart av folk. Bak
sto en spent Hanne, klar for sin store offentlige debut som
sanger. En debut det gikk frasagn om i Haugesund i mange år
etterpå. Musikken spilte opp, en frisk og klar barnestemme
lød gjennom høytalerne og publikum klappet
forventningsfullt. Men scenen forble tom. Bak teppet sang
Hanne av full hals inn i mikrofonen, det ene verset etter
det andre. Men ansiktet bak stemmen kom aldri til syne.
Hanne hadde fått sceneskrekk for første – og siste gang.
MELODI
GRAND PRIX
Norway,
twelve points, Norvége, douze points”. Hanne
er nettopp fylt 15 år, og representerer Norge som den
yngste artist i Grand Prix-historien. En rekord som skulle
holde i hele 15 år, inntil belgiske Sandra Kim vant i
Bergen i 1986. Vertslandet Irland falt pladask for den
norske ungjenta med paraplyen, og gav full poengpott til
”Lykken er”.
Hjemme i Norge hadde diskusjonen rast i pressen. Var det
riktig å sende et barn til denne heksegryten? Hanne hadde
sunget Arne Bendiksens melodi til storseier i den norske
finalen, og var selv ikke i tvil: Klart hun skulle til
Dublin! Sommeren før hadde Hanne vært på sommerferie hos
sin pappa i Oslo. Etter å ha hørt Hanne synge, tok det
overraskede opphavet en telefon til Arne Bendiksen –
mannen som dominerte den norske platebransjen på den tiden.
Da Hanne kom til prøvesynging i Arne Bendiksens studio på
Kampen, var bare en tekniker til stede. Etter et par
minutter bak mikrofonen, var studioet tettpakket av
mennesker. Ryktet gikk som ild i tørt gress, og folk rømte
kontorene sine for å høre den uvanlige talentfulle
sangfuglen. Arne Bendiksen dukket opp med fyllepenn og
kontrakt, og bare et par dager etterpå sang hun inn sin første
single-plate ”Lukk opp min dør”.
 
Hannes første
single-plater på Arne Bendiksens selskap Triola
I
1970 deltok ikke Norge i Grand Prix. Derfor var
oppmerksomheten voldsom før den norske finalen i 1971. Arne
Bendiksen var invitert til å delta som komponist, og sendte
sitt nye funn på scenen. Pressen jublet over den nye
sangstjernen! NRK spanderte musikk-video i farger, tatt opp
ute i havgapet i Skudeneshavn, og sendte yndlingen til
Dublin. Også der ble lille Hanne adoptert som alles maskot.
At hun ikke vant, gjorde ingen verdens ting. Full pott fra
Irland var gøy å få, men enda morsommere var selve
opplevelsen å få synge i den store finalen.
Da Hanne kom hjem lå verden åpen. Hele sommeren turnerte
hun med Øystein Sunde, Ivar Medaas og Tore Torell i
”Sommerens Stjerneshow”. Hun opptrådte i TV-shows i
Tyskland og rundt om i Norden. Året etter deltok hun på ny
i Grand Prix. Hun sang vinnersangen ”Småting”, men med
lite band. De som sang vinnersangen med stort band, ble
sendt til finalen. Hun ble vinner hjemme, og slapp å tape
ute. Alt stemte for Hanne Krogh.
Arne Bendiksen var parat til å satse virkelig stort. Hun
kunne velge og vrake i tilbud. Da valgte hun å slutte!
PÅ
HYBEL I OSLO
En
jente med lilla skjerf, lang flanellskjorte og skaut med
kvinnesaksmerke i pannen, flagrer inn gjennom porten på
Nissen Gymnas. Ikke et menneske på moder jord kunne
gjenkjenne Grand Prix-stjerne Hanne Krogh. For jenta bak den
frikete kamuflasjen var det siste som kunne forbindes med
lette, populære sanger. I en alder av 16 år hadde hun
reist fra Haugesund, flyttet inn på hybel i Oslo, og begynt
ved Engelsk-linjen med drama og lyrikk. Det ene
plateselskapet etter det andre lokket henne med smigrende
tilbud, men frøkenen svarte med å deklamere tung lyrikk og
muntert synge hese protestsanger på telefonen.
Hun var del
av legendariske årganger på Nissen, med Minken Fossheim,
Hege Schøyen og Mari Maurstad som skolevenninner, og befant
seg lenger unna popmusikken enn Neil A. Armstrong da han trådte
sine første skritt på månen. Mamma i Haugesund gråt over
hennes nye utseende, mens Hanne stortrivdes i sitt nye liv
som anonym. Skjønt helt unna rampelyset klarte hun ikke å
holde seg og spilte inn en TV-serie med Thorbjørn Egner og
profesjonelle skuespillere. I tillegg spilte hun hovedrolle
i spillefilmene ”Crash” og ”Reisen til
Julestjernen”. Men synge inn plate – der var svarte et
blankt nei…
Arne Bendiksen ga ut
Hannes plater på 70-tallet og også
i begynnelsen av 80-tallet var Hanne innom Arnes selskap.
…men selvfølgelig lot hun seg overtale!
Combacket
på vinyl kom i 1978. En LP ganske enkelt kalt ”Hanne
Krogh”. Flere av Norges beste komponister bidro med låter,
og banet vei for hennes virkelige tilbakekomst ved neste LP.
På ”Nærbilde” fra 1980 spilte hun inn ”Kjære
Kristine” og ikke minst ”Høstvise” – en låt som nærmest
er blitt hennes signatur-melodi. Hannes versjon av Erna
Tauros finske låt ble i 1980 den mest spilte melodien i
NRKs ”Ønskekonserten”. Etter dette fulgte flere LP-plater
i rask
rekkefølge, ”Alene”, ”Nordens vakreste”, ”Under
samme sol” og ”Julens vakreste. Alle ble storselgere og
innbragte edelt metall på veggen hjemme.
To jenter som bare var
ute etter å ha det litt moro.
Det ble 4 år med full fart for Bobbysocks!
LA
DET SWINGE
Alt var trygt og godt – litt for trygt og godt, syntes
Hanne selv. Hun følte at karrieren var i ferd med å bli en
endeløs rekke repetisjonsøvelser. Alt gikk så lett og
greit, men utfordringene manglet. Fra hennes foreldres
USA-opphold hadde hun fått tilgang til 50-talls-musikken
med ”Andrews Sisters” harmoni-sang i spissen. Dette var
noe Hanne hadde lyst å jobbe med. Swing-musikk sammen med
en annen jente! Da hun møtte Elisabeth Andreasson under
Knocke-cup´en i Belgia i 1983 skjønte hun at her hadde hun
den andre jenta, den andre sokken i – Bobbysocks.
Samarbeidet ble historisk.
Med Rolf Løvlands melodi ”La det swinge” gikk de
til topps i både den norske og den internasjonale Grand
Prix-finalen i 1985. De turnerte verden rundt og spilte inn
tre album før de etter fire år gikk tilbake til sine
solo-karrierer. Hele historien om Bobbysocks kan du lese HER.
Hanne
følte det var lenge siden hun hadde hatt nærkontakt med
publikum, og opplevde at hun fikk en reaksjon på ”La det
swinge, la det rock´n roll”. Nå lengtet hun etter det nære
og personlige, og Terje Engen, direktøren for
plateselskapet ”Sonet”, var en engasjert og oppmuntrende
støttespiller. LP´en ”Hanne” ble produsert av to av de
fremste kapasitetene innen platebransjen, Håkon Iversen og
Bjørn Eidsvåg. Hanne presenterte en annen side, ved å
synge en lavmælt og alvorlig sang under
Spellemanspris-utdelingen. Akkurat da satte hun mer pris på
sølv-platen (25.000 solgte) for ”Hanne” enn de utallige
gull og platina-platene hun hadde fått i Bobbysocks, og for
storselgeren ”Julens vakreste” (350.000).
REN
60
Hanne
satt i bilen sin på vei til Sarpsborg og sommerjobb i
oppsetningen ”Ren 60” i den knøtlille restauranten
”Oliver”. ”Galskap”, sa alle rundt henne. ”Ingen
artist på ditt nivå kan gjøre noe slikt”. Men Hanne
hadde bestemt seg, og da hjalp verken advarsler eller
trusler. Hun var fristet av tre ting: For det første kunne
hun bo i en leilighet i Sarpsborg, langt unna forstyrrelser,
og skrive tekster til en ny solo-LP. Hun kunne lære seg
stemmesang. Som soloartist fra tre års alderen, var hun
usikker på å synge stemmer. Men mest av alt ville hun
synge sammen med de uvanlig dyktige Eirikur Hauksson, Jan
Groth og Marianne Antonsen. Eirikur hadde hun truffet
tidligere på Island. Jan var en legende fra ”Aunt Mary”
og 60-tallet som var kommet hjem fra Danmark, og Marianne
det største talentet i Fredrikstad.
Gruppen satte en uslåelig
publikumsrekord i forhold til byens folketall. Hanne klekket
ut et nytt navn: ”Just4Fun”!, og da ingen plateselskaper
trodde på prosjektet, finansierte Hanne LP´en selv.
Resultatet ble 30 uker på hitlistene, og et salg på over
50.000 eksemplarer.
TA
MEG TIL HAVET
Et
helt digitalt lydstudio fraktes over fjellet til Haugesund.
Musikere, teknikere, produsent og plateselskap, alle drar
til Haugesund for å spille inn en plate. Igjen samarbeider
Hanne med platedirektøren Ole Vidar Lien. En god venn og en
dyktig strateg som har fulgt henne gjennom mesteparten av
hennes karriere. Hanne vil synge inn en plate med vanlig
norsk kor, med etterfølgende turné og velger Operakoret i
Haugesund. Byens kulturhus, Festiviteten, blir platestudio
og hele platen innspilles i løpet av tre konserter. ”Ta
meg til havet” blir prosjektets navn i dobbel forstand.
Platen får Spellemannsprisen i 1993, og legger grunnlaget
for en turné over hele landet.
Da
Hanne blir mamma til Amalie i 1993, bestemmer hun seg for at
hun vil spille inn Alf Prøysens viseskatt i ny tapning.
Pete Knudsen er med og arrangerer låtene, og resultatet
blir kronet med gull-plate for over 50.000 solgte. Dette baner vei til
flere barneplater, bl.a. en samling med Thorbjørn Egners
melodier. Samtidig jobber Hanne mer og mer med
tekstskriving, og da spesielt med temaet om utvandringen til Amerika
ved forrige århundreskiftet. Hun er veldig interessert i
historiene og mytene mellom Irland, Norge og Amerika, og i
1998 kommer albumet ”Vestavind”som handlet om lengselen mot
vest. Med på denne platen er også den vakre sangen om Sta.
Sunniva – Lyset frå Selje. Hanne er en av grunnleggerne
for Sunniva-festspela på Selje og har deltatt flere ganger
under de årlige arrangementene.
Hannes
store glede ved å samarbeide med lokale kor rundt om
i landet, har skapt den helt spesielle rammen rundt hennes
julekonserter. Hun tror på det ekte, det å få skape noe
nytt sammen med amatør-korene. Dermed blir
konsertopplevelsene
forskjellige fra sted til sted og - som hun sier - noe helt annet enn å
skulle komme med et ferdig spikret show.
Hanne
Krogh har opplevd det meste en norsk artist kan drømme om.
Hun har opptrådt over hele verden, vunnet utallige priser
og solgt over en million plater bare i Norge. Men først om
fremst er Hanne en nær og varm artist som trives aller best
med et publikum hun kan få øyekontakt med.
I 1996 fikk Hanne
overrakt platetrofé for over en million
solgte plater i Norge av Ole Vidar Lien
(Alle
bilder er hentet fra Hanne Kroghs private arkiv)
BIOGRAFIER FRA NORSK POP OG ROCK-LEKSIKON:
Hanne
Krogh
Bobbysocks
Just4Fun
|
